– Jeg kommer fra en familie med bønder. Vi er hardtarbeidende. Vi kommer oss frem og vi står på fra tidlig morgen uansett om det regner, snør eller stormer. Det er mye stahet og utholdenhet i ekte bondeblod. Jeg tror jeg kan takke de genene for mye av den jernviljen som har fått meg opp, frem og gjennom. Og som har gjort meg fortjent til den fine tittelen Veiviser.

Stig-André Berge

Født:

20. juli, 1983, Oslo

Norsk bryter som har stått på og prestert, selv i harde tider. For det har han gjort seg fortjent til OL-bronse, VM-bronse og 3 EM-sølv. Han la opp i 2021 og har frem til høsten 2022 vært trener for det norske brytelandslaget

Veiviser:

Vi i Sulland er stolte av å presentere mennesker vi mener har vært veivisere gjennom ekstraordinære prestasjoner og gode verdier. Å vise vei krever mot og styrke, selv om livet ikke alltid er en rett strekning. Vi vil presentere våre veivisere gjennom en serie med filmer og intervjuer.

Vi klarte det

1992; Stig-André Berge er 9 år og sier for første gang høyt at han drømmer om å komme til OL.

2013; han har gjort drømmen til virkelighet, og har hele Norge med seg når det nå står om pallplass i OL i Rio de Janeiro. Med et blått øye og en kropp preget av hard kamp blir han overfalt av det jublende teamet sitt i det bronse-medaljen er et faktum. Han løfter smilende armene i været og manifesterer OL-medaljen i tre ord; Vi klarte det. Han har et stort team å dele bronsen med, men han deler det først og fremst med mamma og pappa. Med mamma som måtte gi tapt for kreft noen måneder tidligere. Med pappa som soner en dom i fengsel for drap på sin nye kone; stemoren til Stig-André. Det har vært noen svært tøffe år for legenden, og en vanskelig oppladning til akkurat dette øyeblikket. Motbakken skulle vise seg å være brattest på toppen av karrieren.

– Mine siste ord til mamma var at jeg skal fortsette mot drømmen vår og ta medalje, det klarte jeg. Vi klarte det.

Hodet i klemme

Med både en far og en storebror som er tidligere brytere, spøker Stig-André selv med at han er født på matta i klubben Oslo BK.

– Veien var på en måte staket opp for meg gjennom de to. Som lillebror kunne jeg jo ikke være alene hjemme, så jeg fikk være med å henge på treningssenteret. Jeg gikk i hælene på den eldre broren min overalt og følte meg hjemme i miljøet selv om jeg i så tidlig alder ikke var aktiv bryter selv. Men såpass hadde jeg lært og sett, at da jeg debuterte med organisert bryting som 5-åring så var jeg allerede ganske god. Spesialiteten min var tidlig å få hodet til motstanderne i klemme, mimrer han.

Veien lå åpen for lysluggen fra Rødtvet, som på dette tidspunktet visste lite om hvilken reise han hadde foran seg.

I sporene til storebror

Storebroren til Stig-André var av den uredde og tøffe sorten. Og det var vennene hans også. Stig-Andrés største ønske var å bli godtatt i gjengen og få være med på guttestreker og morsomme påfunn. – Jeg prøvde å henge med på alt de drev med. De gikk foran, og jeg gikk etter. Jeg tror dette higet bidro til mye stå-på-vilje og utholdenhet på veien. Jeg var svært energisk og fant raskt ut som innpåsliten lillebror at jeg mestret like mye som de store gutta og tok all idrettsspesifikk aktivitet veldig lett; håndball, bryting, fotball, innebandy, you name it.

Idyll på sletta

Vinter og sommer med vennegjengen på Sletta i Sandås står igjen som barndommens beste øyeblikk. – Vi måtte hentes hjem til middag av foreldrene våre. Tida sto stille på Sletta. Vi trengte ikke mat eller skift eller noe som helst annet enn en fotball, ett par skøyter, noen hockeykøller og nedtråkka joggesko. Det var alt vi trengte i livet, sammen med litt måkehjelp fra foreldre da skøytebanen vår var dekket av nattens nysnø. Det var idyll og fellesskap. Vi var alltid ute og vi var alltid i aktivitet. Vi var lykkelige og udødelige på den solfylte strekningen av livets landevei.

10.000 smurte matpakker

Mor og far Berge tar også mye av plassen i de gode barndomsminnene. Det har blitt utallige timer i bil og 10.000 smurte matpakker. Minst.

– Mamma og pappa har lagt alt til rette for oss, gjennom hele livet. Både i fritiden og i idretten. De har kjørt Europa rundt for å la meg konkurrere og stått på tribunen og heiet på unge Berge under alt fra lilleputtkamper og fotballturneringer til NM-finaler i både innebandy og bryting.

De har vært sånne foreldre som jeg vil være for mine barn, de har rett og slett vist meg retningen for veldig mye i livet.

Et latent supertalent

Alle andre forsto at Stig-André var skikkelig god i bryting, før han forsto det selv. – Jeg skjønte det ikke så tidlig, at det var et talent der, jeg var mest opptatt av å ha det moro. Men jeg hadde et vanvittig konkurranseinstinkt, vant kamper og hevdet meg.

Og med det kom også drømmen om å bli best, sammen med anerkjennelsen av hva han faktisk måtte ofre for å bli det. – Jeg har blant annet valgt et liv og en reise som er annerledes fra vennene mine. Som ungdom og ung voksen er det ikke så lett for andre å forholde seg til en som legger seg tidlig, trener hvert ledige minutt og reiser verden rundt. Men vennene mine har fulgt - og heiet på meg hele veien, og den dagen jeg avsluttet karrieren min under VM i Oslo i 2021 så var de på tribunen.

Og det var litt av en karriere som ble takket av den dagen, med blant annet OL-bronse, VM-bronse og 3 EM-sølv å se tilbake på til ære for Stig-André.

Livet bråbremser

Vi skal tilbake til 2015 og en fin junilørdag. Sammen med samboer Rosell Utne er Stig-André på vei til ærefullt oppdrag som toastmaster. Brytedrakta er byttet ut med smoking i anledning bestekompisen som skal gifte seg. Stig-André er godt forberedt, han har jobbet mot dette i månedsvis og skal levere skikkelig bra i rollen.

Samtidig som brudeparet skal gi hverandre sitt ja der fremme ved alteret, lyser det på telefonen til Stig-André. Det er en SMS fra storebror med beskjed om at stemor er drept, og at deres egen far er hovedmistenkt.

Der, på en kirkebenk under en gledens dag snus livet, familien og fremtiden fullstendig opp ned på ett sekund.

– Jeg kan ikke beskrive det som så mye mer enn et sjokk. Et stort mareritt og noe uvirkelig som det ikke gikk an å ta inn. Der og da, så skjønte jeg at jeg måtte ta et valg; avbryte oppdraget og la brudeparet stå igjen uten toastmaster – eller gjennomføre som om ingenting hadde skjedd. Jeg valgte det siste og leverte sånn jeg hadde planlagt. Jeg konkluderte med at jeg ikke fikk gjort noe fra eller til for pappa under disse timene uansett.

Ingen av bryllupsgjestene merket eller visste noe som helst om hva Stig-André skjulte bak smilet sitt denne kvelden. I hånden hadde han kjøreplan og manus. I hodet hadde han komplett kaos. Bunnløs sorg. Og 100 millioner spørsmål.

Hvor går man herfra?

Veien fra skam til forsoning

Bak sorg og sjokk fulgte skam rett etter. Stig-André følte at det var mange som ville dømme han og familien hans, og han ble folkesky med vanskeligheter for å se andre i øynene. Men han kom seg gjennom, og på den andre siden av det sorte kapittelet er det blodsbåndet som til syvende og sist betyr noe. – Man kan tilgi et menneske selv om man ikke tilgir eller forstår handlingen. Jeg er fortsatt like glad i pappa og familie er det mest verdifulle jeg har. Dette er vår historie, vi står i det og folk får bare peke og prate.

I dag har Stig-André og pappa Bjørn et veldig godt forhold, og i juli 2023 er han ferdig sonet. – Jeg gleder meg mest til de små, normale tingene. Som å kunne invitere pappa hjem til middag når som helst.

En veiviser for kommende brytere

Stig-André har kanskje lagt opp, men han har likevel frem til nå levd tett på den kjære idretten sin som trener for det norske landslaget. – Istedenfor å stå opp og tenke at i dag skal jeg bli en bedre bryter, så har jeg kunnet stå opp og tenke at i dag skal jeg hjelpe noen andre til å bli en bedre bryter. Det har vært noe fint med det også, å få være en del av andres reise. I tillegg til det rent brytetekniske, så tror jeg at det viktigste rådet jeg har til unge, kommende idrettsutøvere er at de må tørre å sette seg store hårete mål, så lenge de tør å gå hele den lange og ofte bratte veien for å nå dem. Og hvis de ikke klarer det, så vet de likevel innerst inne at de ga alt.

Det nye livet

Stig-André innrømmer at han savner å være bryter innimellom og at det er litt skremmende å finne ut av hvem han skal være utenfor matta. Men med to små barn som skal følges opp, så blir veien til mens man går. – Jeg våkner fortsatt om morgenen med mye vondt i kroppen og skavanker i korsrygg og nakke, så akkurat dét er ganske likt. Men nå skal jeg stå opp og være sammen med barna mine og min kone, og det å være tilstede for dem er en god følelse. Som sønnen min sa: - endelig har jeg fått en pappa. Den svei. Men nå gleder jeg meg over å være en sånn god og myk elbil-sjåfør som kjører unger og drar på utflukt, ler Stig-André og legger til: – Jeg er stolt over å få være en Veiviser sammen med Sulland. De yter en vanvittig god service uansett hvor jeg befinner meg i landet, er alltid imøtekommende og har de samme verdiene som meg selv – folkelige og hardtarbeidende. Vi passer sammen på veien.

Bli kjent med veivisere

Rune Strand er Årets Veiviser 2023

Intervju

Maren Lundby en stødig veiviser i medvind og oppoverbakker

Intervju

Se flere veivisere

Søk midler i Veiviserfondet

Sulland gir hvert år støtte til konkrete, positive formål gjennom vårt Veiviserfond. Fra og med 2022 skal vi årlig dele ut 1.000.000 til lag, foreninger ideelle organisasjoner og veivisere.

Søk midler i Veiviserfondet her